«Istedenfor en forsvarstale»

av Jens Bjørneboe

Hva er umoralsk litteratur? Skadelig litteratur? Nedbrytende litteratur?

Fra mitt synspunkt lever vi i en verdensomfattende krisetid, som krever all vår bevissthet, redelighet og tankeevne, - og svaret gir seg av dette: Umoralsk, skadelig, nedbrytende er den litteratur som dysser oss i søvn; skadelig og farlig er en litteratur som virker sløvende og fordummende. Nedbrytende og destruktiv er all harmløs litteratur.

Vi er dumme, sløve og søvnige nok på forhånd.

Dette gjelder for meg i kunsten og kulturlivet - eller underholdningsindustrien overhodet: Gir disse tingene et usant, romantisert eller forløyet bilde av virkeligheten, er de utvilsomt skadelige. Eksempler er eskapistiske «historiske romaner», idiotiserende underholdningsprogrammer i TV, åndssvake revyteatre, erotiske solskinnshistorier, etc., etc., etc.

Kort sagt: min moralske målestokk på kunst og litteratur blir bare denne: Er det idiotiserende eller ikke?

Min egen oppfatning av den beslaglagte «Uten en tråd» er naturligvis at den ikke er idiotiserende.

Ellers ville jeg ikke ha utgitt den.

Om det moralske ved saken har jeg ikke et ord mere å si. Dette er min sak, og jeg står ikke til ansvar for annet enn min samvittighet. Om den berøres av straffeloven, raker meg ikke.

På ett punkt kommer jeg til å bli stående i oppriktig gjeld til påtalemyndighetene; de har i fullt alvor stillet meg et spørsmål som ingen kritiker ville kreve et virkelig svar på, nemlig: Hvorfor skrev De boken?

Temmelig meget avhenger av svaret, og jeg blir tvunget til å svare på det. For å kunne svare, blir jeg nødt til å stille meg selv spørsmålet: Hvilke motiver hadde du virkelig, da du skrev og utga boken?

Ser man litt nærmere på saken, er det ingen tvil om at dette i virkeligheten er en nåde for en forfatter; å bli tatt helt alvorlig, og å bli trukket til ansvar, avtvunget regnskap for hva han har skrevet og hvorfor han skrev det.

Selvfølgelig vet jeg det ikke.

Det er antagelig ytterst sjelden at man ved en handling er seg sine virkelige motiver bevisst. Enkelte av dem ligger delvis i dagen, i alle fall tilsynelatende: andre ligger i skumring eller fullstendig i mørket. Disse ubevisste motivene er antagelig de sterkeste og de virkelig bestemmende.

Av nærliggende, overlagte og bevisste motiver melder det seg med en gang følgende:

l. Økonomiske motiver?

- Sikkert. Jeg har alltid økonomiske motiver, - kanskje ikke så sterkt mens jeg arbeider, men i alle fall når boken er ferdig. Så lenge vi lever i et samfunn hvor litteraturen er en vare, blir man nødt til det, enten man liker det eller ikke. Når det dreier seg om en bok som ikke er idiotiserende, må jeg også ha lov til det. Jeg vil gjerne tjene penger, men det er ikke min hovedinteresse.

Imidlertid er det et aspekt ved det økonomiske spørsmål som har gyldighet langt, langt ut over min person, og dette enkelte tilfelle. Det er et tragisk aspekt, nemlig: en norsk forfatters arbeidsvilkår. Selv når han har et forholdsvis kjent navn, selv når han selges noenlunde bra, selv når han er kjent utenfor landets grenser. Dette er ikke rent økonomiske vilkår, men de er bl. a. økonomisk betinget.

For mitt eget vedkommende dreier det seg ikke om noen radikal økonomisk misere; til forfatter å være har jeg det bra. Saken er også for andre forfattere mere komplisert enn som så.

For å klare å gjennomføre et større, sammenhengende arbeid som en virkelig kunstnerisk ærgjerrig roman eller et skuespill, må man kunne arbeide lange perioder i trekk, flere måneder, et år, to år. Hvordan ernærer man seg selv og sin familie i en slik periode?

Sitt beste kan man bare yde i en situasjon av overskudd, - uthvilt og med fulle krefter. Man skal være klar i hodet, man skal ha arbeidsglede for å gjøre godt arbeide. Eftersom man blir eldre, skjer to ting; man har ikke den samme fysiske styrke som før, og den kunstneriske selvkritikk og ærgjerrighet stiger. Siden jeg begynte å skrive, har jeg kunnet tjene penger på det, nok til å leve av. Men hvordan har jeg tjent dem?

Det er femten år siden jeg debuterte. Siden da har jeg skrevet og utgitt fjorten bøker, den fjortende -

«Frihetens øyeblikk» - i høst. Ved siden av disse bøkene har jeg gjort noen oversettelser. Ved siden av egne bøker og av oversettelsene har jeg skrevet ca. tusen artikler for tidsskrifter og dagspresse, samt enkelte andre ting. I ren stoffmengde utgjør artikler og essays adskillig over det dobbelte av bøkene. Selv et utvalg av de beste tingene ville utgjøre minst femten bind til. Jeg har aldri hatt tid til å redigere sammen noen essays eller artikkelsamling. Men hvis jeg utga halvparten av dem i bokform, ville jeg på femten år ha skrevet ca. tredve bind.

I løpet av siste år har jeg oversatt og utgitt i bokform: en bok fra fransk, et skuespill med sanger fra tysk, en stor roman fra tysk. Jeg har utgitt en egen roman på tysk. Jeg har utgitt to egne skuespill på norsk. Jeg utgir samtidig en ny roman på norsk. En tidligere roman er blitt utgitt i ny utgave. Jeg har hatt to teaterpremierer i Norge, en i Finland, og en i Sverige. Det er i Danmark og Tyskland fire premierer under forberedelse. Ett av skuespillene har i en spesialversjon vært spilt i fire nordiske land. Tilsammen er de to skuespillene solgt til åtte eller ni teatre i løpet av omtrent et år. Ved siden av dette har jeg også skrevet noen dikt o. a.

Tilsammen har dette innbrakt noe penger, men ikke mer enn at jeg det siste halve året har hatt en arbeidsdag på tolv til fjorten timer, selvfølgelig uten helligdager, hviledager eller ferie. Jeg vil gjenta at jeg hører til de heldigere blant de norske forfattere.

Det sier seg selv at neppe noe menneske kan fortsette en slik overproduksjon eller et slikt arbeidspress lenger enn fra femten til tyve år. På grunn av tidsnød og overarbeide er neppe noen av bøkene blitt hva de kunne ha blitt. Skjønt det finnes to unntagelser: skuespillet som oppføres på Nationaltheatret i november, «Fugleelskerne», og romanen som utkom på Gyldendal omtrent samtidig: «Frihetens øyeblikk». Jeg tror at disse to tingene betyr maksimum av hva jeg i dag er i stand til å yde. De har da også til sammen nesten tatt livet av meg. Men at den siste overhodet var mulig, skyldes hjelp fra andre, et statlig arbeidsstipendium, et forskudd fra Nationaltheatret, et fra Gyldendal og et fra Fritz Berg som nå sammen med meg er siktet for overtredelse av strl. § 211.

Jeg nevner dette ikke for å beklage meg; jeg har valgt dette yrket selv, og får tømme begeret til siste dråpe. Jeg nevner det for å antyde hvordan norske forfatteres arbeidsforhold tar seg ut, når de er særlig gunstige.

Etter folks mening har alle mennesker rett og plikt til å tenke på å tjene penger, bare forfattere har ikke det. I grunnen er det både gripende og smigrende at folk har denne oppfatning: Det betyr at vi betraktes som en av Gud utvalgt menneskegruppe som er forpliktet til kompromissløst å følge vår samvittighet og vår overbevisning: vårt kall.

Man blir riktignok rasende på oss når vi gjør det, men man venter det av oss, og man tilgir oss etter noen år. I dag er jeg sikker på at skolefolk har tilgitt meg «Jonas», at de ansvarlige har tilgitt meg «Under en hårdere himmel», og jeg tror til og med at politiet og fengselsfolk har tilgitt meg «Den onde hyrde» og «Til lykke med dagen».

Men man ville ikke tilgi meg en «spekulasjon» i noe som stred mot min overbevisning.

Dette er et kortfattet svar på spørsmålet om «økonomiske motiver»: De er sikkert til stede, men ikke i en slik grad at jeg beklager dem. Det er selvfølgelig mulig at jeg lyver både for meg selv og andre, men i så fall, da lyver jeg så jeg tror det selv: et fromt og klassisk selvbedrag.

«Uten en tråd» har vært med på å finansiere den første roman jeg har gitt i trykken med kunstnerisk helt god samvittighet, «frihetens øyeblikk». Det er meg nesten likegyldig hvor god eller dårlig den siste romanen er, - hovedsaken er at jeg vet at jeg for første gang har gjort mitt aller ytterste. Hvis den er foreldet om femti år, er den en dårlig bok.

Hvilke andre bevisste motiver forelå under nedskrivningen og utgivelsen av Uten en tråd?

2. Satire, harsellas, ertelyst, parodi? -Ja, - det også. Det er selvfølgelig mulig at jeg rasjonaliserer dem, men jeg tror det ikke.

3. Politiske, humane og kulturpolitiske motiver? - Sikkert, og avgjort synlig for en ikke helt bevisstløs leser: - hele boken er et eneste angrep på mannssamfunnets kvinnesyn - kvinnen som privateiendom.

4. Lyst til å si en ting helt ut i en slik grad at det faktisk er sagt en gang for alle? - Ja. Man kunne finne flere bevisste motiver, men jeg tror de ville være av liten betydning. Derimot er jeg, delvis under nedskrivningen av boken, delvis efter politiets siktelse og beslagleggelse, blitt klar over ubevisste, sannsynligvis helt avgjørende motiver. Jeg tror faktisk at jeg måtte skrive boken, og jeg tror den er en viktig bok midt i et vendepunkt i et forfatterskap, og en personlig utviklings- og modningsfase i min nuværende situasjon. Det er mulig at jeg bl. a. har funnet to bestemmende motiver, og det er mulig at det er ett og samme motiv, bare i forskjellige funksjoner.

«Uten en tråd» har som nevnt bidradd til finansieringen av «Frihetens øyeblikk». Men det finnes en annen og langt dypere sammenheng mellom de to bøkene: hvis jeg ikke først hadde skrevet og utgitt «Uten en tråd», hadde jeg ikke klart å overvinne hemningene mot å skrive «Frihetens øyeblikk». Det kan lyde fullstendig latterlig, men når man kjenner prosessen innenfra, så har jeg med begge bøkene foretatt meg samme ting, bare på to forskjellige plan: det som blir gjort på det seksuelle område i den første boken, blir gjort på det rent tankemessige og kunstneriske i «Frihetens øyeblikk», nemlig å være helt konsekvent, helt hensynsløs, - og uten en tanke på hva folk ville si eller mene.

Det er pinlig å bli 46 år gammel, før man har forstått at dette er den eneste holdning som berettiger et menneske til å skrive og utgi bøker.

Det er meg fullstendig likegyldig, hvorvidt «Uten en tråd» har litterær verdi eller ikke; nedskrivningen og enda mere utgivelsen av boken har på lengre sikt vært en moralsk uomgjengelig nødvendighet. At den har menneskelig verdi, vet jeg.

Det andre ubevisste motivet (som kanskje er identisk med det første) ligger i at det er noe som heter å brenne sine skibe.

Skal man som kunstner og menneske komme videre, må man sørge for at man ingen vei har tilbake.

Jeg blir nødt til å nevne mine andre bøker for å forklare hva jeg mener. Men først et eksempel, hentet fra mytene om en kjent fransk maler: i entréen utenfor sitt atelier hadde han tapetsert veggene med en horribel samling av obskøne tegninger. Han forklarte det med at de holdt ham uvedkommende og bornerte mennesker fra livet, altså skånte ham fra å snakke med mennesker som møtte ham på gale premisser. Han sørget planmessig for å ødelegge sitt rykte, for de mennesker som la vekt på den slags ting.

Meget av hva jeg tidligere har skrevet, har vært moralsk dekket og begrunnet, så å si moralsk forsvart, ved at jeg ustanselig har behandlet andre menneskers problemer. Jeg har vært avhengig av å finne et moralsk forsvar for å skrive i det hele tatt; jeg har tenkt på hva andre mente eller ville tenke, tro og si.

Jeg har skrevet en rekke halv-dokumentariske romaner av et socialkritisk, humanistisk innhold. Jeg har trengt et moralsk påskudd for å gjøre noe så unyttig som å skrive. Det finnes et stilmessig, et tankemessig og et kunstnerisk brudd i alle tidligere romaner, og likeledes i det første skuespillet, «Til lykke med dagen!».

Jeg hverken angrer eller beklager den socialkritiske eller engasjerte linjen jeg har fulgt. Jeg er tvert imot glad for at jeg har gjort det. Jeg har følt de forgangne femten årene som en moralsk og social verneplikt, jeg som forfatter ikke hadde rett til å unndra meg. Men en dag kommer man over vernepliktig alder.

Og jeg vet at skal jeg gjøre nytte for meg i fremtiden, da vil denne nytten bestå i at jeg skriver den sannhet, som er min egen sannhet, den som bare jeg kjenner, - fordi bare jeg er jeg, og bare jeg kan se verden på min måte.

Det betyr absolutt ikke at jeg overgår til et elfenbenstårn når jeg skal skrive i fremtiden; både «Fugleelskerne» og «Frihetens øyeblikk» er politiske arbeider, men de er det på min måte.

Selvfølgelig kan man si at det er merkelig at en voksen mann må ha ytre hjelpemidler for å våge å være seg selv, og til det kan jeg svare at ja, så svak er jeg. Men det var nødvendig å få vasket av meg siste rest av sympati fra et hold som har følt denne sympati på falske premisser.

Det jeg har igjen å si, blir av en art som bare kan komme til uttrykk gjennom en mann som er uavhengig av andres mening. Dette skylder meg mine lesere, mine barn og meg selv.

Det finnes et meget synlig bånd mellom de to bøkene. De har et tema felles, som er så tydelig, at ingen som leste begge bøkene vil være i stand til å unngå å oppdage at de var skrevet av samme forfatter. «Uten en tråd» ble utgitt anonymt, men anonymiteten hadde ingen sjanse til å overleve november 1966; - utgivelsen av «Frihetens øyeblikk». Det er skildringene av «fornøyelses-kvarteret» i St. Pauli, Reeperbahn i Hamburg; - jeg ga ikke «Uten en tråd» fra meg, før jeg var bomsikker på at boken var signert på denne måten. Jeg var helt enkelt ikke i stand til å la være.

Dermed begynner motiveringen for anonymiteten - i alle fall for meg selv - å bli nesten ugjennomskuelig. Skjønt et slags system ser man allikevel: anonymiteten, det blanke titelbladet uten forfatternavn, virker langt mere provoserende enn et vanlig pseudonym eller mitt eget navn ville ha gjort. Boken roper på beslagleggelse, både gjennom titelen, gjennom omslaget og gjennom mangelen på forfatternavn.

Derved kommer et tredje, ubevisst motiv inn i bildet: jeg må ha ønsket beslagleggelse, ønsket tiltale og ønsket prosess. Kort sagt: jeg må ha ønsket nøyaktig den situasjon som er oppstått i dag.

Og hvorfor?

Antagelig av en lang rekke grunner.

Den situasjon som er oppstått, er aldeles ypperlig: den skaper et utgangspunkt for en sivilisert og saklig prinsippdebatt om hvorvidt vi fortsatt skal beholde grenser for ytringsfriheten her i landet, og om hvor grensene eventuelt skal gå. Spørsmålet er i dag fullstendig flytende; de mest idiotiserende, patologiske og formende skildringer av blod og vold er tillatt, likeledes billedbladet av en obskønitet som neppe kan drives lenger (f. eks. nærbilder i farvefoto av vagina og clitoris), - mens bøker av en dypt alvorlig, stor forfatter som Henry Miller er forbudt. Det er en mangel på logikk, som nærmer seg det totalt åndssvake. Politimenn blir satt til å studere floraen, men finner dette i sin orden (bladene blir jo bl. a. regelmessig annonsert i dagspressen). Marquis de Sade kan kjøpes frisk og bloddryppende på engelsk, er altså tillatt for dem som har litt høyere utdannelse, men forbudt for dem som bare kan norsk. Hyperpornografiske bilder er tillatt for barn, seriøs litteratur er forbudt for voksne. Osv.

Myndighetenes omgang med sensurbestemmelsene er fullstendig vilkårlig og overlatt til den rene tilfeldighet, til politiets forgodtbefinnende.

Uhyggelig blir aspektet, når man har Beredskapslovene hengende i bakgrunnen: når kan vi arresteres og settes under tiltale for landsforræderske meningsytringer eller lesning av landsforræderske skrifter? - Politikonstabel X avgjør det sammen med Gud vet hvem, med kriminalsjefen og riksadvokaten?

Eller hvem i all verden er det?

Det er nødvendig her å vende et par øyeblikk tilbake til punkt tre: Inneholder boken kulturpolitiske tendenser, for eksempel et bestemt syn på forholdet mellom kjønnene, la oss si på kvinnens rolle?

For å belyse dette punktet skal jeg nevne en bok som idag er i handelen i Norge, i fritt salg og uantastet av politiets følsomme anstendighetssans. Den heter karakteristisk nok «Prinsen og slavinden», og dermed er meget sagt. Den foregår i tid og rum under forhold som muliggjorde å holde kvinner som slaver, å holde dem som passive husdyr, som man kunne gjøre hva man ville med, fremfor alt gjøre ting med dem, som de selv ikke ville, - man kunne for eksempel piske dem og binde dem, man kunne plukke ut unge jomfruer, lenke dem til jorden med enden i været og la deres første samleie foregå med et dyr, for eksempel med en ape eller et esel. Det kunne også foregå med en mann, men fremfor alt under tvang, under total underkastelse, fremfor alt mot deres vilje, under angst og ubehag og smerte. Særlig populært i denne forbindelse er imidlertid parring mellom unge, lenkede kvinner og aper, særlig med bavianer. Det blir da også flittig gjort.

Boken er et kuriosum, og jeg anbefaler alle som vil studere mannssamfunnet (boken er av tysk opprinnelse), å kjøpe den og bevare den enten i sitt hjerte eller i sin bokhylle. De får den like om hjørnet.

Allerede åpningsscenen er uforglemmelig i ordets hele og virkelige betydning. En flokk unge kvinner blir av tempelprestene (sic!) ført nakne ut på en åpen stenplass. De er alle jomfruer. Meget unge og selvfølgelig meget velskapte. Bortsett fra prestene er det en del andre tilskuere. Pikene (som er riktige piker, virgo intacta - og fremfor alt blyge og kyske og generte), klynker hjelpeløst av skam og blygsel. Så begynner moroen: pikene tvinges ned på alle fire, hvor de lenkes til jernringer i stenbrolegningen, med ansiktene ned, med knærne og albuene under seg og et stykke fra hverandre, og altså med setene i været. Interessen stiger, prestene har ereksjon. Pikene blir nu liggende i denne stillingen under det glødende solskinnet, inntil huden begynner å brennes opp. Efter hvert begynner de å gråte av skam og smerte. Luften fylles av klynking og gråt.

Så skjer det noe.

En flokk bavianer - naturligvis hanbavianer - med lange hunde-ansikter blir sluppet inn på scenen. Stemningen stiger. Noen av de liggende pikene får øye på dem, og de begynner nu å skrike av angst. Bavianer er ikke pene. Til gjengjeld har de lange, nesten menneskelignende peniser. Og bavianene har lenge vært holdt borte fra hunbavianer, - inntil - som skrevet står: de har fått mere smak for menneskekjøtt. Selve fornøyelsen begynner med at en av bavianene, visstnok en gammel en, får ereksjon ved synet av de solbrente, fastbundne pikerumpene. Så begynner spetaklet for alvor: han kryper bort til en av dem og begynner å snuse på henne bakfra, undersøke henne, mens piken hyler av skrekk. Så finner han veien, oppdager likheten med hunbavianene, og mens han borer klør og tenner inn i pikekroppen, og mens hylene fra pikene blir mere og mere hjerteskjærende, klarer bavianens (menneskelignende) penis å finne veien inn i den (selvfølgelig jomfruelige) trange og smertende åpningen. Piken prøver under hele seansen å live seg løs av jernringene, mens hun gråter og skriker som en gal. Samtidig begynner de andre bavianene det samme med de andre jomfruene efter tur. Det er en deflorering for virkelige mannfolk.

Jeg unngår med vilje å sitere ordrett (bøker fra PAX kan jo beslaglegges av riksadvokat Aulie). Men jeg må tilstå at jeg ikke har lest hele boken, bare nok til å se at omtrent samme scene foregår mellom en kvinne og et esel lenger ute, og at motivet med apene vender tilbake senere. Voldtekter mangler ikke.

Det har ikke falt riksadvokat Aulie eller noen statsadvokat eller kriminalsjef inn å legge hånd på boken.

Det er nemlig en bok man trygt kan ta med seg hjem til sin datter; hun vil ikke bli mindre sky, blyg, skamfull eller føle seg mindre seksuelt skyldbetynget efter lesningen. Boken kan ikke forlede henne til noen fri eller naturlig form for seksualitet. I politiets øyne er denne boken en moralsk forsvarlig bok.

Den gir uttrykk for en filosofi som ikke er i strid med strl. § 211.

Det samme gjør en del av billedbladene som er til salgs, de gjengir nesten bare nærbilder av kvinneskritt, - med bena langt fra hverandre, sprikende, - fotografert forfra, nedenfra, bakfra. Et særlig muntert bilde husker jeg av en pike som sitter i et badekar med ca ti centimeter vann i, og med bena hengende ut på hver side av badekaret. Hun er riktig søt, og fotografert forfra, med kamera mellom bena. Eiendommelig nok er hun iført strømper under badet.

Påtalemyndighetene kjenner godt disse bildene, men finner at de bør være i handelen, også tilgjengelige for skolebarn. I politiets øyne er disse bildene moralsk forsvarlige salgsvarer.

De gir uttrykk for en filosofi.

Både disse fotosamlingene og «Prinsen og slavinden» skildrer kvinnene som rene bruksting, som passive hundyr, - i mitt språk: fornedret til vesener uten egeneksistens og eget menneskeliv. De er eiendommer, gjenstander innen mannssamfunnets eiendommelige, åndelig høytstående, umåtelig moralske verden.

Helst skal de være jomfruer. Dernest skal de være blyge, passive, generte, skamfulle, - i alle erotiske forhold skal de ha skyldfølelse og syndsfornemmelse. Skikkelige kvinner har ikke kjønnsdrift. De skammer seg over å ha noe under buksene. Ektemannen skal overta dem som uberørte, ubeflekkede (immacculata) varer fra sin svigerfar. Så blir han eiermann, og eier sin kone og sine døtre, som da i neste omgang skal overleveres til svigersønnene, intakte, uberørte, jomfruer beseglet og plombert av ubrudte hinner over hovedsaken ved dem.

En annen side av denne verden kommer til uttrykk i disse bildene, i parringen med aper, med kvinnen som fullstendig underkastet, fornedret vesen.

Riksadvokat Aulie finner disse nærbildene av skrevende skritt, samt skildringene av apenes fornøyelser, fullt tillatelige. Jeg kan ikke finne annen forklaring enn den at riksadvokaten er enig i bildenes og bokens åndelige tendens, dens livssyn, i filosofien.

Hvorfor i all verden skulle han ellers la dem gå upåtalte hen?

Han kjenner til det.

Han har beslaglagt «Uten en tråd», og riksadvokat Aulie har uttalt at påtalemyndighetene skal føre prosessen mot «Uten en tråd», absolutt uten sammenligning med andre, stadig tillatte salgsvarer. (Det siste er selvfølgelig en ønskedrøm fra herr riksadvokatens side, som ikke noen annen jurist i landet ville kunne drømme med ham.) Men hvorfor i all verden har han valgt å beslaglegge akkurat denne boken?

«Uten en tråd» har i likhet med ape-boken og vagina-fotografiene også en filosofi, men dessverre den stikk motsatte.

Den gir uttrykk for den oppfatning at kvinner på det erotiske område har nøyaktig de samme rettigheter, nøyaktig den samme frihet som menn. Dette er tråden, som faktisk finnes i den ellers så trådløse bok.

Gjennom generasjoner etter generasjoner er kvinner blitt innpodet med angst, skyldfølelse og skamfølelse på dette område. Nesten alt av ulykke, frigiditet, hysteri og nevroser som kvinner er plaget av, har sin opprinnelse i den innprentede angst og skam og skyld som kvinnens kjønnsliv stadig er omgitt av.

Selvfølgelig gjelder det også mannen; ««Uten en tråd» er ikke utelukkende skrevet fra et kvinnelig standpunkt, men kjønnsnevrosene og seksualangsten gir seg hos mannen andre utslag, fremfor alt i brutalitet, maktbehov og formyndermentalitet. Blant de mange sanne ting som er blitt sagt av Rudolf Steiner, kan man minnes følgende: «Nasjonalisme er seksualitet på avveie.»

Hele «Dr. Petersons» behandling av Lilian består i å drive genanse, skamfølelse, skyldfølelse, løgn, maktsyke, forstillelse og angst ut av henne. Jeg vet av egen erfaring at metoden er riktig. Oppslaget til at Lilian ser sin mors ansikt foran seg, hver gang en forløsning nærmer seg, har jeg ikke funnet på selv. Jeg har den fra en fortrolig samtale, og jeg vet at tanken er typisk: «Tenk om mamma så meg nå!»

Jeg tror man skal glemme mamma i slike situasjoner.

Jeg tror at boken overveiende vil ha gode virkninger, og jeg er ikke den eneste som mener det.

Men samtidig inneholder boken skildringer av både lesbisk og homoseksuell utfoldelse! Ja, huff - det er så sant, så sant! Det skyldes at jeg ikke har noe imot lesbisk eller homoseksuell utfoldelse, jeg tror at for folk som har anlegg for det, er det sundt, riktig og naturlig. Derav bokens motto: det kommer ikke an på hva du gjør med dem du ligger med, om det nu er gutter eller piker, men på at du oppfører deg menneskelig anstendig.

Riksadvokat Aulie er tilhenger av lenkede piker og apekatter, jeg er tilhenger av frihet. Ellers måtte han ha arrestert en annen bok.

Det turde fremgå av ovenstående at under en kommende rettssak blir det for mitt vedkommende ikke tale om forsvar, men bare om angrep.

Det er påtalemyndighetene som har valgt ut nettopp den trykksak de likte minst. Hvis de vil ha slagsmål, så skal de få det.

Det hender at den slags ting fører til friskere luft og videre synspunkter. I så fall: Gud velsigne pomografien!

Det er imidlertid vanskelig å skrive om en bok som leserne ikke får lov til å lese, fordi påtalemyndighetene har vært så ridderlige å konfiskere den.

I mellomtiden får man nøye seg med apeboken.

(Inskannat och utlagt på internet 2005-04-12 av Jan Magnusson)